Hjemmelaget stokk til Rolling Block – Del 3.

Med stokkens utforming ferdig i forrige innlegg, så var det på tide å få litt farge og olje på stokken. For dem som ikke er kjent med treverket fra før av, så kan bildene til nå tyde på at det er lite liv i treet. Tiden for å se hva som faktisk bor i emnet har nå kommet, og det er nå det begynner å bli gøy.

Fra forrige innlegg så var hele stokken pusset ned med 320 papir, og det er fra det utgangspunktet jeg nå fortsetter.

Det første jeg måtte gjøre var å få tak i beisen. Jeg bruker Herdins pulverbeis i fargen brunoker. Herdins har også spritbeis, men jeg brukte pulverbeisen på drillingen og da blir det det. Så glad og fornøyd ruslet jeg ned på Monter for å kjøpe meg en ny pakke. Vel fremme foran hyllen til beisen ble jeg desverre skuffet.Det var kun noen få poser igjen, og ingen av dem i rett farge. Damen bak disken kunne fortelle at de hadde sluttet å ta inn pulverbeis, så jeg måtte på nettet. Der fant jeg heldigvis, men sitter med en uggen følelse på at produktet snart skal bort, så jeg kjøpte nå en del poser. Man vet jo aldri når neste stokkprosjekt dukker opp.

Pulveret ble løst opp i vann, ihht. oppskriften og første laget ble lagt på.

En av fordelene, slik jeg ser det, med denne vannbaserte beisen, er at i tillegg til å farge treet så får den fibrene til å reise seg. Når man laget en stokk fra bunnen er det vanlig å bruke vann til dette, i forkant av farging, men med vannbasert beis så slipper jeg det. Dagen etter første strøk med beis, så ble det hele pusset ned med 240 sandpapir og så beiset på nytt. Dette nye laget ble pusset ned med P320, og på med nytt lag. Jeg avsluttet det hele med P800. Totalt sett la jeg 5 strøk beis, som ble pusset ned med 240, 2×320, 400 og 800 sandpapir. Hvor mange strøk med beis som er nødvendig, evt hensiktsmessig, vet jeg ikke. Men jeg syntes at stokken hadde fått en fin farge, samtidig som at det ikke reiste seg noen fibre lengre.

Med stokken ferdig beiset var det på tide å få på sealeren. Jeg bruker den fra Birchwood Casey, fordi det er den jeg har. Ergo, jeg vet ikke om andre gjerne er bedre, men den gjør da jobben. Sealeren smøres godt på og pusses ned med sandpapir etter at det har tørket. Til dette brukte jeg P400, som jeg synes gav en fin overflate samtidig som at det gikk relativt hurtig. Totalt brukte jeg 4 strøk med sealeren.

Med våt stokk ser det riktig så bra ut.

Med stokken ferdig forseglet, var det neste trinnet oljen. Jeg bruker en linoljebasert olje, kjøpt fra en på facebook. Denne tørket relativt hurtig og er enkel å jobbe med. Selve fremgangsmåten er relativt enkel: Smører på med en fille, lar det tørke, matter ned med 0000 stålull og legger på nytt lag. Det skal sies at jeg ikke bruker stålull hver gang, ser det egentlig litt an. Men er nok maks 3-4 ganger jeg la to lag olje uten puss i mellom. Mens jeg først var i dytten, gav jeg også den ene haglen en behandling.

På bildet over er jeg på strøk nummer 7. Totalt ble det lagt 16 strøk.

Metallarbeid:

Mens stokken fikk sine siste lag med olje, så var det på tide å gå i gang med metallet. For dem som ikke husker første innlegg, så så det altså slik ut:

dav

Selv om det ikke var håpløst stygt, så var det stygt nok til at jeg ville gjøre noe med det. Enkelte steder var det spor etter flammeherding, noe som hadde vært riktig så pent. Men jeg har verken utstyret eller kompetansen for det. Som den glade amatør jeg er, så ble det derfor løsningen med sandpapir. En proff person, altså Larry Potterfield, hadde temperert stålet først, polert, for så å herde igjen. Jeg er en lykkelig amatør, så her gikk det i timesvis med sandpapir.

IMG_20171224_134818_resized_20180123_082302728

Etterhvert som arbeidet skred frem, ble det ganske tydelig at flatene på låskassen ikke var flate lengre, mer som bølger. Jeg lekte lenge med tanken om å gå på med pussestein for å få alt flatt, men jeg antar at herdingen sitter i overflaten, så da turde jeg ikke å gå særlig dypt.

Selve pussingen startet med P80 og avsluttet med P400. Jeg kunne nok gått finere, men et fingermerke ødelegger alt uansett, så den ideen ble forkastet.

IMG_20171224_135341_resized_20180123_082301109

En kompis 3Dprintet en kloss til sandpapiret, den var gull.

IMG_20180120_155805_resized_20180123_082245493

Avtrekkerbøylen, skuer, hammer, høne, etc. ble selvsagt også pusset.

Da stålet var ferdig pusset, ble det satt inn med olje før det hele ble satt sammen.

received_10159979637405074

Ikke så ille om jeg får si det selv.

På dette stadiet var stokken enda ikke ferdig, så det ble noen lange dager før de to siste strøkene ble lagt.

Med stokken ferdig oljet var det endelig på tide å montere hele riflen sammen og invitere en kompis med skikkelig kamera på besøk:

-Ole

Lading av 5.6x52R (Merkel Drilling del 9)

Jeg får ofte spørsmål fra nybegynnere om ønsker tips innen hjemmelading, og da spesielt hvilken kruttvekt man skal ha og hvordan man egentlig begynner. Ettersom jeg nå skal lade til min drilling for første gang, så tenkte jeg å gjennomgå hvordan jeg gjør min ladeprosess og hvorfor jeg gjør de valgene jeg gjør. Dette er på ingen måte en komplett gjennomgang innen hjemmelading, men mer hvordan jeg gjør det. Andre gjør det gjerne på en annen måte, og så lenge man holder seg på den trygge siden er det lite som egentlig er feil. Noe kan selvfølgelig være mer rett enn annet, men det kommer naturligvis helt an på hva man ønsker å få ut av patronen man lader.

5.6x52R het egentlig .22 Savage High-Power og ble utviklet rundt 1911. Navnet kom av at den ble kamret i Savage sine mod. 99 rifler. High-Power er nok litt overdrevent ettersom den sender ut en 71 grains (4.6 gram) kule i 850 m/s. Noe som ikke er veldig imponerende i disse tider. Hylsen har utgangspunkt i .30-30 Winchester og har derfor naturlig nok en krave. Denne kraven gjør patronen populær i brekkvåpen ettersom den gjør jobben enklere for utdrageren.
Men nok introduksjon, på tide å komme i gang med ladeprosessen.

Valg av komponenter

Da jeg kjøpte drillingen fulgte det med både nye og engangsskutte Norma tomhylser. Om disse faktisk er engangsskutte må jeg bare ta selgerens ord på, men de skal naturligvis inspiseres. Denne prosessen kommer senere.

Ettersom foreldrehylsen er en .30-30 Winchester, bruker den large rifle tennhetter. For mitt formål her, bruker jeg de tennhettene som jeg har tilgjenglig. For tiden er det CCI-200 som ligger i skapet. Tennhetter varier i både størrelse, trykk og følsomhet blandt de forskjellige fabrikatene, men så lenge det fungerer så tenker jeg ikke for mye på det.

Det neste man må bestemme seg for er hvilke(n) kuler man ønsker å bruke. 5.6x52R bruker .228 kaliber kuler, fremfor det mer vanlige .224. Dette vil si at det ikke er et veldig stort utvalgt, men noe er det naturligvis. Jeg ønsker å brukte drillingen på alt fra fugl til rådyr, og trenger derfor både helmantel- og blyspisskule. Ettersom jeg ønsker å bruke to forskjellige kuler, er det også greit om de går sånn noen lunde likt, slik at man slipper å skru/skyte inn hver gang man skal på jakt. En hovedregel for å få til dette er å bruke så like kuler som mulig, kombiert med lik utgangshastighet. Jeg fant ut at Sellier og Bellot produserer både helmantel og blyspisskuler i .228, så dette ble bestilt fra Holstad våpen.

dav

S&B .228 70grs SP og FMJ

Kulene veier 70 grans og ser greie ut. S&B er ikke kjent som en produsent av premium kuler, så jeg får se hvordan det går. Jeg ønsker at helmantel kulen er mest mulig presis, for å kunne skyte på den lille blinken som en fugl er. Jeg har ikke så høye krav til blyspisskulen, ettersom den skal brukes til rådyr og jeg ikke bruker bogen til noe særlig uansett.

Når det kommer til kruttvalg så bestemmer jeg meg for dette litt senere i prosessen, alt etter hva som er mest hensiktsmessig. Jeg har litt forskjellig stående, men butikken har enda mer, så er på ingen måte låst her. Mitt eneste «krav» er at jeg ønsker å bruke det tregeste kruttet, som fortsatt har plass nok i hylsen til å gi høyt nok trykk.

Valg av ladedata

For å finne ladedata bruker jeg i hovedsak 3 kilder. Det er NormaVihtavuori og Ladeboken.

For denne patronen hadde ikke Vhitavuori ladedata, så da står jeg igjen med Norma og Ladeboken (versjon 4). Norma har data på en 70 grs Hornady SP, mens ladeboken har data på Norma helmantel i samme vekt. Det eneste kruttet de har til felles er Norma 202. Norma sier 23-24.5 grs, mens Ladeboken sier 25-26.5grs. Dette er altså for 2 kuler som er veldig lik hverandre, men den ene kilden angir max før den andre gir minimum. Så det er ikke rart at man blir forvirret. En nettside, uten kvalitetssikring, gav 21.5-25grs N202 for Norma sin 70grs SP.

Ser man på måten at disse ladedataene blir utviklet, så benytter ladeboken seg av trykkringmetoden mens Norma har diverse trykkmålere. Hvem som har «rett» er vanskelig å si, men liker å holde meg til kruttprodusentene sine data. Det man derimot ser hos både Norma og Ladeboken er at Norma 202 på ingen måte er et sent krutt for denne patronen, altså ønsker jeg å bruke noe annet. Dersom jeg, basert på denne informasjonen, skulle valgt et område å prøve meg i, ville jeg nok prøvd 23-25 grains for en vanlig rifle. I min drilling, der jeg ønsker å holde trykket nede, ville jeg nok prøvd 22-24 grs og helst landet i området 22-23 grs, alt etter hva som gav best presisjon.

Valg av patronlengde

I det siste har det blitt veldig populært å endre patronlengde (COL) for å optimalisere ladningen sin. Benchrest skytterne setter ofte kulen i bommene, men dette er noe en ikke bør gjøre uten erfaring. En vanlig tanke er at redusert patronlengde vil øke trykket, dette pga volumet inne i hylsen vil reduseres. Jeg har kun lest en seriøs test av dette, og den viser at det faktisk er motsatt. Med liten patronlengde er det selvfølgelig sant at volumet blir mindre, og at det i fysikken gir høyere trykk. Men friksjonen mellom hylsehals og kule er ikke nok til at trykket økes. Det som derimot har noe å si er «hoppet» kula gjør fra hylsehals til riflingen. Jo lengre hopp, jo lavere trykk.

Selv har jeg to regler jeg tenker på når jeg skal velge patronlengde. Det ene er at kulen ikke skal treffe bommene, altså må jeg måle maks patronlengde. Det andre er at jeg skal ha minimum kaliber kulehold. Det vil si at mine 5.6mm kuler skal ihvertfall være 5.6mm nede i halsen. En evt boat tail regnes ikke med her siden den ikke er i kontakt med hylsehalsen.

For å finne maksimal patronlengde bruker jeg den såkalte pussestangmetoden. Jeg har en Hornady OAL Gauge, men synes at pussestangmetoden er vel så grei. Med denne metoden måles først avstanden fra støtbunn til munning (en strek settes på pussestangen). Etterpå føres en kule inn i kammeret, til den akkurat treffer riflingen. En måler så fra tuppen av kulen til munningen (ny strek på pussestangen). Så kan man måle avstanden mellom de to strekene og man har maks patronlengde.

dav

For pussestenger med åpen tupp legges litt tape i front for å hindre at kuletuppen går inn der.

dav

Merkene på pussestangen. Jeg har brukt denne metoden mange ganger tidligere, og det begynner å bli en del streker.

De dataene jeg har funnet på 70 grains kuler har brukt en patronlengde på 63.7 (Norma) og  63 mm (Ladeboken). Min maksimale patronlengde er målt til 76 mm, så det blir ihvertfall ikke noe problem med friflukt. Lang friflukt i drilling er forøvrig meget normalt og ikke noe jeg bekymrer meg over. Jeg kommer til å legge meg på ca 63.5mm friflukt, noe som gir meg rundt 10 mm kulehold og som jeg er fornøyd med.

QuickLoad

Mitt neste steg når jeg ikke har tilstrekkelig med data for det jeg ønsker å lade, er å bruke QuickLoad (QL). QL er et dataprogram som kan simulere ladninger, og på den måten forutse trykk og utgangshastigheter. Programmet er, som de fleste andre simuleringsprogrammer avhennig av korrekt input for at du skal få noe utav det. Det finnes en drøss med parametre å justere på, og etterhvert når man blir kjent med programmet og våpnene sine, så kan man få svært gode svar. Jeg er naturligvis ikke kjent med hvordan min drilling oppfører seg sammenlignet med QuickLoad, så jeg kommer til å holde meg på den konservative siden.

Det første jeg gjør er å sammenligne QuickLoad med eksisterende data. De dataene jeg stoler mest på i dette tilfelle er de fra Norma. Jeg bruker derfor de dataene der, for å kunne validere mine QL verdier. Dette gjør jeg først med alle verdier som standard. Dersom det blir store avvik, korrigeres disse etterhvert. Ved bruk av Norma sine data, så får jeg maks trykk ved 25.5 grains, ergo 1 grain høyere enn hva Norma sier og 1 grain lavere enn Ladeboken. Et annet punkt jeg liker å sjekke opp i er hastigheten. Generelt sett kan man si at trykket er proposjonal med hastigheten innenfor samme brennhastighet på kruttet. Jeg vet ikke hvilken løpslengde Norma har brukt, men QuickLoad sine max data gir samme hastighet som Ladeboken. Dette vil si, i mitt hode, at QuickLoad gir meg brukbare resultater med standard verdier, og jeg kan sjekke opp andre krutt. Når man driver å interpolerer slik som jeg gjør nå er det naturligvis viktig å alltid være på den konservative siden. Som nevnt tidligere, så ønsker jeg meg på ingen måte maks hastighet, slik at det er bare godt om jeg holder meg konservativt.

skjermbilde-2017-01-22-kl-20-25-52

Skjermdump fra QuickLoad.

Konkludering av kruttvekt

Av kruttene som Ladeboken har publisert, så er N150 det tregeste. Dette er et krutt jeg bruker til en del andre ladninger, og det er absolutt ønskelig å bruke samme kruttet for å holde orden i skapet. Ladeboken gir meg minimumsladning på 27 grains (842 m/s) og maks på 28 grains (864 m/s). Dersom jeg legger dette inn i QuickLoad, uten å endre noe annet enn kruttet, får jeg maks ladning på 27 grains (876 m/s). Basert på QuickLoad og Norma vil jeg absolutt kalle Ladeboken sine ladninger for heite og man bør ha kontroll på trykket for å bruke disse. Selv kommer jeg i første omgang til å legge meg på 26 grains. Vanligvis ville jeg ha laget en ladestige, men ettersom det tar lang tid å testeskyte en drilling pga varmgang, lader jeg opp dette først og ser hvordan det ser ut. Jeg kommer til å bruke like data på de to kulene. Ladningen er relativt svak, men skal ifølge QuickLoad gi 842 m/s, noe som er mer enn nok for mitt bruk. Første batch kommer til å bestå av 10 patroner av hver kule. Totalt 20 patroner, som kommer til å ta sin tid å skyte ettersom jeg venter 10-15 minutt mellom hvert skudd når jeg skyter med kikkert.

Ladeprosedyre

Da jeg kjøpte drillingen fulgte det med noen nye tomhylser, samt noen som selger sa var engangsskutt, alle Norma. Gjerrig som jeg er, så brukte jeg naturligvis de engangsskutte hylsene for denne ladingen. På forhånd hadde jeg tromlet hylsene og gått over dem for å se etter større feil. Jeg kommer til å sjekke hylsene igjen, men det gjør jeg etter helpressing, ettersom den prosessen pleier å forsterke eventuelle hakk og feil.

Det første jeg gjorde var å ta ut tennhettene. Til dette bruker jeg en Lee Decapper die. Dette er egentlig ikke nødvendig ettersom helpresser dien gjør samme jobben, men jeg synes at det gir meg en bedre følelse med pressen. Etter at tennhettene er fjernet kan en også gjøre en liten sjekk om hylsene faktisk er engangsskutt. Metoden er ikke perfekt, men gir ihvertfall en pekepinn.

dav

Bildet over viser noen av tennhettelommene. Hylsene til høyre er nye, ettersom jeg ikke hadde nok engangsskutte. Hylsene med sorte hettelommer er naturligvis brukte. Som en ser, så er det tydelige merker etter kun en tennhette, basert på mønsteret. Forrige lader kan naturligvis ha renset hettelommene, men jeg tror ikke det er så mange som gidder å gjøre det for lading av ammunisjon til drilling. Jeg velger derfor å stole på selger og antar hylsene som engangsskutt.

Som nevnt er det bare tomsinger som renser hettelommene på hylser til en drilling. Derfor er det bare naturlig at mitt neste skritt var å rense hettelommene, samt rense opp kanten.

img_20170130_155149_1_resized_20170130_094502062

Brukte en RCBS hettelomme renser, samt et verktøy fra Lyman for å ta gradene.

Etter at dette var utført var det på tide å få helpresset hylsene. Jeg har naturligvis ikke brukt disse diene før, så det første jeg måtte gjøre var å stille inn helpresser dien. Med på kjøpet av drillingen fulgte det med RCBS dier, hvilket jeg er godt kjent med fra tidligere.

Hvordan man skal stille inn diene er godt forklart mange steder, så jeg gir kun en kort versjon av hvordan jeg gjør det. I all hovedsak skal man ta en hylse som ikke passer i kammeret, så presse den såpass at den akkurat går i kammeret. På den måten presser man hylsen minst mulig og påfører messingen minst mulig stress. Desverre for meg så passet alle hylsene i kammeret, og jeg kunne derfor ikke bruke denne metoden.

Dien ble først skrutt helt ned mot hylseholderplaten, for så å bli skrudd opp 1.5 runder. En hylse ble så smurt og presset. Ved å se på hylsehalsen, var det lett å se at hele halsen ikke var presset. Dien ble så gradvis skrudd nedover, mens jeg sjekket hylsen for hver gang den ble presset. Det jeg ønsket, var at hele halsen skulle bli presset, uten at skulderen på hylsen ble presset.

img_20170130_192006_1_resized_20170130_094459272

Hornady headspace kit ble brukt for å ha kontroll på hylsens skulder.

Ved å jobbe seg slik gradvis nedover ble til slutt hele halsen presset uten at skulderen beveget seg, og jeg anså meg som ferdig. Det er mulig at dien må stilles noe mer ned dersom jeg får en hylse som ikke passer kammeret, men for øyeblikket er ikke det noe jeg tenker på.

img_20170130_191954_resized_20170130_094500670

Bruker en Forster Co-Ax presse for denne jobben.

Med diene innstillt ble samtlige hylser smørt på min RCBS smørepute, og presset. De ferdig pressede hylsene ble så kastet i hylsetrommelen noen timer for å få av hylsefettet.

Etter tromling var det på tide å inspisere hylsene. Når man tromler hylser uten tennhetter setter korn seg lett i tennhullet, så dette må sjekkes på alle hylser. Jeg sjekker også lengden på hylsene, samt ser etter defekter. Ladeboken oppgir maks hylselengde til 52.0 mm og timlengde 51.8 mm. Mine hylser målte fra 51.64 til 51.96. Det er altså ikke noe behov for trimming denne gangen, men jeg vil anta at noen går over maksimal hylselengde etter å ha skutt dem en gang til. Da vil jeg trimme hele lot’en, for å holde hylsene så like som mulig. Etter 5 trimminger kaster jeg hylsene mine, da jeg antar at for mye gods har forsvunnet.

Med hylsene ferdig preparert er det på tide å sette i tennhettene. For større batcher pleier jeg å bruke min håndholdte RCBS tennhetteisetter, men denne gangen vil jeg bruke Forster sin pressemonterte variant. Jeg har ikke brukt denne før, men basert på designet vil jeg tro at den setter i hettene meget nøyaktig.

img_20170131_115920_1_resized_20170131_124819114

Forster sin pressemonterte løsning for isetting av tennhetter.

img_20170131_121245_1_resized_20170131_124820538

De ferdige tennhettene blir plassert opp ned i boksen for inspeksjon. Tennhetten skal være like nedenfor hylsebunnen.

Basert på inspeksjon av tennhettene i etterkant, vil jeg si meg svært fornøyd med Forster sitt design. Oppsettet mangler en magasinløsning, hvilket gjør at man må legge tennhettene selv i koppen. Dette tar nødvendigvis litt lengre tid, men det er på ingen måte volumlading jeg holder på med her. For 30 av tomhylsene er arbeidet over for denne gang, ettersom jeg kun kommer til å lade 20 stk for første prøveskyting.

Med tennhettene på plass, er det så på tide med kruttet. Tidligere i dette innlegget forklarte jeg hvordan jeg kom frem til min ladning på 26 grs N150. Jeg vet naturligvis ikke hvordan dette vil gå, og siden jeg håpet på å slippe ladestige, så blir det å lade 10 stk med hver kule.

Ettersom det kun er snakk om 20 patroner, så gidder jeg egentlig ikke å stille inn et krutmål kun for det. Det er i slike tilfeller at min Lyman DPS 3 er god å ha. For lenge siden laget jeg en liten YouTube video om bruken av denne, og den kan finnes ved å trykke her.

Mens kruttmålet varmer opp, begynner jeg innstaleringen av kuleisetter dien. Dien skrues helt ned mot hylseholderen, for så å skrues tilbake 1.5-2 omdreininger. Dette er fordi jeg ikke ønsker noen krymp på kulen. Med krutt i hylsen, setter jeg kulen i og justerer stempelet i dien nedover frem til jeg har fått ønskelig patronlengde. Jeg bruker samme patronlengde for begge kuletypene. Så er det bare å få inn et system der kruttmålet heller krutt, mens jeg setter i kulen. Dette tar ca like lang tid, slik at jeg kan holde på relativt effektivt.

dav

De ferdige patronene får en siste sjekk, før alt blir satt på plass i boksen. Til slutt er det bare å merke boksen med nødvendig informasjon og vente til banen åpner slik at jeg får sett hvordan det går.

-Ole

Karbonkrag – Del 2

Da var det på tide med del 2 av dette prosjektet. Det er egentlig ikke noe som er ferdig, men det var på tide med en liten oppdatering.

Sluttstykke og avtrekk.

I påvente av noen pakker i posten, startet jeg med å pusse sluttstykket. Slik som jeg fikk det, så var hele sluttstykket blånert, med noen blanke slitemerker. I mitt hode skal selve sluttstykkekroppen være polert, så da var det bare å sette i gang.

Blånert sluttstykke

Blånert sluttstykke.

Jeg startet med å demontere hele sluttstykket. Utdrager, sikring, hevearm etc. skal være urørt og helst slippe noen annen finish enn den som allerede er på. Hvordan dette ender opp til slutt, når jeg går i gang med duracoating, er jeg ikke helt sikker på. Men tar det litt som det kommer.

Framgangsmåten er rimelig rett frem, med sandpapir i stadig finere utførelse. Jeg er ikke ferdig med denne jobben enda, så detaljbilder får komme etterhvert.

Foreløpig polering.

Foreløpig polering.

Jeg har i tillegg fått sett litt på avtrekket. Til nå er alle glideflater polert, og avtrekket har blitt litt glattere. Fortsatt tungt, men uten så mye hakking. Om noen har noen tips til spesielle områder som burde bli tatt ekstra nøye, så tar jeg gjerne imot tips!

Picatinny/Sikteoppsett.

Jeg nevnte i forrige innlegg at jeg ønsket picatinnyskinne på løpet. Planen var originalt å få satt på et rødpunkt her, men planer forandres ofte underveis. Uansett, picatinny måtte på løpet!

Originalt har løpet 2 hull for feste av baksiktet, og planen var derfor å bruke disse til å feste skinnen. Jeg fant ikke en skinne som passet diameteren på mitt løp, så beddemasse måtte til å få en fin passform. Når jeg skulle bore hull som passet hullene på løpet, fant jeg også ut at jeg er evneveik til å bore på frihånd. Planen ble derfor endret til å kun bruke det ene eksisterende hullet og la beddemassen ta seg av resten. Dette innebar at skinnen ikke kan tas av, ettersom den blir støpt fast til løpet.

Klar til beddemasse.

Klar til beddemasse.

Løpet ble så behandlet med fettfjerner og områder som ikke skulle ha epoxy på seg ble dekket av sølvtape som fikk skokrem på seg.

Skinnen støpt fast til løpet.

Skinnen støpt fast til løpet.

Det hele ble vatret opp og biltemas tokomponent epoxy ble brukt. Jeg droppet å farge epoxyen ettersom alt skal duracoates senere.

Skinnen ferdig på løpet.

Skinnen ferdig på løpet.

Etter litt diskusjon med en kompis, kom jeg (altså han) frem til at det lureste ville nok være å beholde dioptersiktet. Rødpunkt er elektronikk og det har det med å ikke fungere når det regner ute. Selv om jeg har skutt minimalt med diopter, viser jo DFS daglig hvor godt det går an å treffe med det. Dette betød altså at det gamle forsiktet måtte fjernes fra en gamle løpsbiten.

Med dremel og hammer kom forsiktet relativt greit av.

Med dremel og hammer kom forsiktet relativt greit av.

Bunnen av forsiktet ble så slipt flatt for å kunne støpes foran på skinnen.

Bunnen av forsiktet ble så slipt flatt for å kunne støpes foran på skinnen.

Jeg har i førsteomgang kun støpt forsiktet på skinnen. Hvor godt dette holder, finner jeg nok ut av etterhvert. Men skulle det ryke, så burde det være en smal sak å få festet det enda bedre. Det samme gjelder forøvrig med skinnen. Jeg har ingen erfaring med å støpe sikter fast uten skruer, så det blir spennende å følge med på.

Forsiktet på plass på skinnen.

Forsiktet på plass på skinnen.

Jeg valgte å sette forsiktet på skinnen slik at løpet fortsatt har mulighet for å bli gjenget opp en gang i fremtiden.

Stokken.

Den store delen av denne ombyggingen er selvsagt stokken som skal bli laget av karbonfiber. En annen kompis mumlet litt om at han ikke likte den brå avslutningen på forskjeftet, så da måtte jeg søke hjelp hos Larry Potterfield og ta frem filen.

Original avslutning.

Original avslutning.

God i gang med arbeidet.

God i gang med arbeidet.

Ferdig arbeid.

Ferdig arbeid.

Dette gir en mye mer harmonisk avslutning på forskjeftet, men gir samtidig litt vinkler som kan bli vanskelig når jeg skal lage støpeformen, blir spennende å se hvordan dette ender opp til slutt.

Jeg ønsket i tillegg å gjøre litt endringer på stokken. Originalt er den litt for kort for meg, men ettersom jeg ønsker en kort børse, så har jeg ikke gjort noe med det. Pistolgrepet var også for lite for meg, så med sparkel laget jeg en stor palmswell (palmebrønn?). Sparkel ble også brukt for å dekke andre området som jeg ville ha bort.

Sparkel på stokken.

Sparkel på stokken.

Ferdig pusset.

Ferdig pusset.

Ettersom jeg skal lage støpeformer av stokken, så måtte den bli delt i to. Noen båndsag har jeg ikke, så en sliten håndsag ble løsningen. Om jeg sier at jeg saget kontinuerlig i en time, så tror jeg ikke at jeg overdriver. Sagen var helt håpløs!

Det tar sin tid!

Det tar sin tid!

Endelig ferdig.

Endelig ferdig.

Når stokken endelig var delt i 2, så var det på tide å få laget støpeformene. De to delene ble smørt inn med skokrem som slippmiddel og glassfiber ble lagt over.

Første lag med glassfiber.

Første lag med glassfiber.

Totalt så la jeg 3 lag med glassfiber. Formen er ikke supersterk, men 3 lag holder for mitt bruk. Skulle jeg startet masseproduksjon, ville jeg nok brukt flere lag glassfiber for en sterkere form. Dette ville også vært nødvendig om jeg hadde brukt vakum for å lage stokken, noe jeg ikke skal.

Epoxy fra West Systems ble brukt.

Epoxy fra West Systems ble brukt.

Siste laget tørker.

Siste laget tørker.

Til slutt var alle lagene tørre og jeg kunne ta av støpeformene. De var ikke så veldig pene når jeg tok dem av, men etter litt puss så ble det ikke så ille.

Innsiden av støpeformene.

Innsiden av støpeformene.

Og utsiden.

Og utsiden.

Fordelen med disse formene er at jeg kan bruke den til å lage stokk av dersom alt skulle gå galt med karbonfiberen.

Så var det bare å få lagt karbonfiberen i formen. Først ble formen smørt inn med skokrem og epoxy ble smørt utover. Dette ble liggende noen timer slik at den fikk en klebrig overflate og så ble karbonfiberen lagt over. Deretter mettet jeg fiberen med epoxy.

DSC_0190

 

Dette er da altså så langt jeg har kommet til nå. Videre så prioriteres stokken for å få den ferdig. Jeg ser en del skjær i sjøen, men forhåpenligvis blir det ikke så alt for stygt.

Så følg med videre!

 

-Ole

En dag på skytebanen.

I dag var det endelig tid for en ny dag på skytebanen.

Planen for dagen var:

  • Teste den nye kronografen
  • Teste den nye stokken til salongen
  • Kronografere 22lr
  • Kronografere 8×57 is.

Dagen var kaldt, men veldig bra. Fikk raskt satt opp kronografen og kom godt i gang. Den er forøvrig av typen Chrony Gamma Master, som kommer med display og printer.

Kronografen satt på plass

Kronografen satt på plass

Liggeplassen

Liggeplassen. Eksternt display og printer til venstre.

For å starte med kronografen, så fungerte den upåklagelig. Forholdene var gode, så det var egentlig forventet og printeren gjorde det hele mye mer lettvindt. Stokken fungerte ypperlig, og gleder meg til å få brukt den mer. Det ble i tillegg skutt på 200m, og det ble tydelig at jeg trenger skinne med tilt, hadde ikke nok klikk.

Så til resultatene:

Pga tid ble det ikke testet så mye .22 lr ammo, men dette vil komme senere. Det ble skutt på 50m, med hensyn på å få målt hastighet. Bilder av samlinger er med, men dette er kun veiledene, presisjonstest kommer senere. Skutt med 63cm løp målt fra støtbunn.

CCI Standard.


DSC00128

Målt Vo [m/s]:
306
302
299
302
308
302
300
303
305
303

Gjennomsnittshastighet: 303
Standardavvik: 2.64

Samling til venstre: 22 mmSamling til høyre: 13 mm

Samling til venstre: 22 mm
Samling til høyre: 13 mm

Fiocchi Maxac

DSC00131

Målt Vo [m/s]:
358
387
368
357
353
366
362
358
355

Samling til venstre: 16 mmSamling til høyre: 15 mm

Samling til venstre: 16 mm
Samling til høyre: 15 mm

Fiocchi Maxac Soft

DSC00129

Målt Vo [m/s]:
309
313
319
322
327
322
306

Gjennomsnittshastighet: 317
Standardavvik: 6.63

Samling til venstre: 20 mmSamling til høyre: 27 mm

Samling til venstre: 20 mm
Samling til høyre: 27 mm

Fiocchi Biathlon.

DSC00130

Målt Vo [m/s]:
340
338
337
340
332
330
336
340
341
336

Gjennomsnittshastighet: 337
Standardavvik: 3.6

Samling til venstre: 12 mmSamling til høyre: 17 mm

Samling til venstre: 12 mm
Samling til høyre: 17 mm

CCI Segmented Subsonic.

DSC00126

Målt Vo [m/s]:
310
311
312
316
312
311
303
307
314
315

Gjennomsnittshastighet: 311
Standardavvik: 3.74

Samling til venstre: 23 mmSamling til høyre: 27 mm

Samling til venstre: 23 mm
Samling til høyre: 27 mm

CCI Stinger

DSC00125

Målt Vo [m/s]:
459
444
455
457
461
464
465
450
462
473

Gjennomsnittshastighet: 459
Standardavvik: 8.12

Samling til venstre: 29 mmSamling til høyre: 22 mm

Samling til venstre: 29 mm
Samling til høyre: 22 mm

Noen konklusjoner vil jeg enda ikke trekke, da jeg har flere typer ammunisjon å få testes. Jeg ønsker å ende opp med en kule til trening og en til jakt, aller helst en jeg kan bruke til begge deler. Følg med videre!

-Ole

Prosjekt 7-30 Waters

Under denne overskriften kommer jeg til å skrive hvordan fremgangen går med dette prosjektet.

Som nevnt tidligere nevnt, bestillte jeg et løp i nevnte kaliber. I dag kom hentelappen og jeg var som vanlig raskt nede på mitt lokale postkontor!

Nå blir det ferie + bukkejakt for meg de neste ukene, så prosjektet tar en liten pause. Men plan om montasje og kikkert er i gang i hodet mitt. Etterpå blir det lading og testskyting. Følg med!

-Ole