Lading av 5.6x52R (Merkel Drilling del 9)

Jeg får ofte spørsmål fra nybegynnere om ønsker tips innen hjemmelading, og da spesielt hvilken kruttvekt man skal ha og hvordan man egentlig begynner. Ettersom jeg nå skal lade til min drilling for første gang, så tenkte jeg å gjennomgå hvordan jeg gjør min ladeprosess og hvorfor jeg gjør de valgene jeg gjør. Dette er på ingen måte en komplett gjennomgang innen hjemmelading, men mer hvordan jeg gjør det. Andre gjør det gjerne på en annen måte, og så lenge man holder seg på den trygge siden er det lite som egentlig er feil. Noe kan selvfølgelig være mer rett enn annet, men det kommer naturligvis helt an på hva man ønsker å få ut av patronen man lader.

5.6x52R het egentlig .22 Savage High-Power og ble utviklet rundt 1911. Navnet kom av at den ble kamret i Savage sine mod. 99 rifler. High-Power er nok litt overdrevent ettersom den sender ut en 71 grains (4.6 gram) kule i 850 m/s. Noe som ikke er veldig imponerende i disse tider. Hylsen har utgangspunkt i .30-30 Winchester og har derfor naturlig nok en krave. Denne kraven gjør patronen populær i brekkvåpen ettersom den gjør jobben enklere for utdrageren.
Men nok introduksjon, på tide å komme i gang med ladeprosessen.

Valg av komponenter

Da jeg kjøpte drillingen fulgte det med både nye og engangsskutte Norma tomhylser. Om disse faktisk er engangsskutte må jeg bare ta selgerens ord på, men de skal naturligvis inspiseres. Denne prosessen kommer senere.

Ettersom foreldrehylsen er en .30-30 Winchester, bruker den large rifle tennhetter. For mitt formål her, bruker jeg de tennhettene som jeg har tilgjenglig. For tiden er det CCI-200 som ligger i skapet. Tennhetter varier i både størrelse, trykk og følsomhet blandt de forskjellige fabrikatene, men så lenge det fungerer så tenker jeg ikke for mye på det.

Det neste man må bestemme seg for er hvilke(n) kuler man ønsker å bruke. 5.6x52R bruker .228 kaliber kuler, fremfor det mer vanlige .224. Dette vil si at det ikke er et veldig stort utvalgt, men noe er det naturligvis. Jeg ønsker å brukte drillingen på alt fra fugl til rådyr, og trenger derfor både helmantel- og blyspisskule. Ettersom jeg ønsker å bruke to forskjellige kuler, er det også greit om de går sånn noen lunde likt, slik at man slipper å skru/skyte inn hver gang man skal på jakt. En hovedregel for å få til dette er å bruke så like kuler som mulig, kombiert med lik utgangshastighet. Jeg fant ut at Sellier og Bellot produserer både helmantel og blyspisskuler i .228, så dette ble bestilt fra Holstad våpen.

dav

S&B .228 70grs SP og FMJ

Kulene veier 70 grans og ser greie ut. S&B er ikke kjent som en produsent av premium kuler, så jeg får se hvordan det går. Jeg ønsker at helmantel kulen er mest mulig presis, for å kunne skyte på den lille blinken som en fugl er. Jeg har ikke så høye krav til blyspisskulen, ettersom den skal brukes til rådyr og jeg ikke bruker bogen til noe særlig uansett.

Når det kommer til kruttvalg så bestemmer jeg meg for dette litt senere i prosessen, alt etter hva som er mest hensiktsmessig. Jeg har litt forskjellig stående, men butikken har enda mer, så er på ingen måte låst her. Mitt eneste «krav» er at jeg ønsker å bruke det tregeste kruttet, som fortsatt har plass nok i hylsen til å gi høyt nok trykk.

Valg av ladedata

For å finne ladedata bruker jeg i hovedsak 3 kilder. Det er NormaVihtavuori og Ladeboken.

For denne patronen hadde ikke Vhitavuori ladedata, så da står jeg igjen med Norma og Ladeboken (versjon 4). Norma har data på en 70 grs Hornady SP, mens ladeboken har data på Norma helmantel i samme vekt. Det eneste kruttet de har til felles er Norma 202. Norma sier 23-24.5 grs, mens Ladeboken sier 25-26.5grs. Dette er altså for 2 kuler som er veldig lik hverandre, men den ene kilden angir max før den andre gir minimum. Så det er ikke rart at man blir forvirret. En nettside, uten kvalitetssikring, gav 21.5-25grs N202 for Norma sin 70grs SP.

Ser man på måten at disse ladedataene blir utviklet, så benytter ladeboken seg av trykkringmetoden mens Norma har diverse trykkmålere. Hvem som har «rett» er vanskelig å si, men liker å holde meg til kruttprodusentene sine data. Det man derimot ser hos både Norma og Ladeboken er at Norma 202 på ingen måte er et sent krutt for denne patronen, altså ønsker jeg å bruke noe annet. Dersom jeg, basert på denne informasjonen, skulle valgt et område å prøve meg i, ville jeg nok prøvd 23-25 grains for en vanlig rifle. I min drilling, der jeg ønsker å holde trykket nede, ville jeg nok prøvd 22-24 grs og helst landet i området 22-23 grs, alt etter hva som gav best presisjon.

Valg av patronlengde

I det siste har det blitt veldig populært å endre patronlengde (COL) for å optimalisere ladningen sin. Benchrest skytterne setter ofte kulen i bommene, men dette er noe en ikke bør gjøre uten erfaring. En vanlig tanke er at redusert patronlengde vil øke trykket, dette pga volumet inne i hylsen vil reduseres. Jeg har kun lest en seriøs test av dette, og den viser at det faktisk er motsatt. Med liten patronlengde er det selvfølgelig sant at volumet blir mindre, og at det i fysikken gir høyere trykk. Men friksjonen mellom hylsehals og kule er ikke nok til at trykket økes. Det som derimot har noe å si er «hoppet» kula gjør fra hylsehals til riflingen. Jo lengre hopp, jo lavere trykk.

Selv har jeg to regler jeg tenker på når jeg skal velge patronlengde. Det ene er at kulen ikke skal treffe bommene, altså må jeg måle maks patronlengde. Det andre er at jeg skal ha minimum kaliber kulehold. Det vil si at mine 5.6mm kuler skal ihvertfall være 5.6mm nede i halsen. En evt boat tail regnes ikke med her siden den ikke er i kontakt med hylsehalsen.

For å finne maksimal patronlengde bruker jeg den såkalte pussestangmetoden. Jeg har en Hornady OAL Gauge, men synes at pussestangmetoden er vel så grei. Med denne metoden måles først avstanden fra støtbunn til munning (en strek settes på pussestangen). Etterpå føres en kule inn i kammeret, til den akkurat treffer riflingen. En måler så fra tuppen av kulen til munningen (ny strek på pussestangen). Så kan man måle avstanden mellom de to strekene og man har maks patronlengde.

dav

For pussestenger med åpen tupp legges litt tape i front for å hindre at kuletuppen går inn der.

dav

Merkene på pussestangen. Jeg har brukt denne metoden mange ganger tidligere, og det begynner å bli en del streker.

De dataene jeg har funnet på 70 grains kuler har brukt en patronlengde på 63.7 (Norma) og  63 mm (Ladeboken). Min maksimale patronlengde er målt til 76 mm, så det blir ihvertfall ikke noe problem med friflukt. Lang friflukt i drilling er forøvrig meget normalt og ikke noe jeg bekymrer meg over. Jeg kommer til å legge meg på ca 63.5mm friflukt, noe som gir meg rundt 10 mm kulehold og som jeg er fornøyd med.

QuickLoad

Mitt neste steg når jeg ikke har tilstrekkelig med data for det jeg ønsker å lade, er å bruke QuickLoad (QL). QL er et dataprogram som kan simulere ladninger, og på den måten forutse trykk og utgangshastigheter. Programmet er, som de fleste andre simuleringsprogrammer avhennig av korrekt input for at du skal få noe utav det. Det finnes en drøss med parametre å justere på, og etterhvert når man blir kjent med programmet og våpnene sine, så kan man få svært gode svar. Jeg er naturligvis ikke kjent med hvordan min drilling oppfører seg sammenlignet med QuickLoad, så jeg kommer til å holde meg på den konservative siden.

Det første jeg gjør er å sammenligne QuickLoad med eksisterende data. De dataene jeg stoler mest på i dette tilfelle er de fra Norma. Jeg bruker derfor de dataene der, for å kunne validere mine QL verdier. Dette gjør jeg først med alle verdier som standard. Dersom det blir store avvik, korrigeres disse etterhvert. Ved bruk av Norma sine data, så får jeg maks trykk ved 25.5 grains, ergo 1 grain høyere enn hva Norma sier og 1 grain lavere enn Ladeboken. Et annet punkt jeg liker å sjekke opp i er hastigheten. Generelt sett kan man si at trykket er proposjonal med hastigheten innenfor samme brennhastighet på kruttet. Jeg vet ikke hvilken løpslengde Norma har brukt, men QuickLoad sine max data gir samme hastighet som Ladeboken. Dette vil si, i mitt hode, at QuickLoad gir meg brukbare resultater med standard verdier, og jeg kan sjekke opp andre krutt. Når man driver å interpolerer slik som jeg gjør nå er det naturligvis viktig å alltid være på den konservative siden. Som nevnt tidligere, så ønsker jeg meg på ingen måte maks hastighet, slik at det er bare godt om jeg holder meg konservativt.

skjermbilde-2017-01-22-kl-20-25-52

Skjermdump fra QuickLoad.

Konkludering av kruttvekt

Av kruttene som Ladeboken har publisert, så er N150 det tregeste. Dette er et krutt jeg bruker til en del andre ladninger, og det er absolutt ønskelig å bruke samme kruttet for å holde orden i skapet. Ladeboken gir meg minimumsladning på 27 grains (842 m/s) og maks på 28 grains (864 m/s). Dersom jeg legger dette inn i QuickLoad, uten å endre noe annet enn kruttet, får jeg maks ladning på 27 grains (876 m/s). Basert på QuickLoad og Norma vil jeg absolutt kalle Ladeboken sine ladninger for heite og man bør ha kontroll på trykket for å bruke disse. Selv kommer jeg i første omgang til å legge meg på 26 grains. Vanligvis ville jeg ha laget en ladestige, men ettersom det tar lang tid å testeskyte en drilling pga varmgang, lader jeg opp dette først og ser hvordan det ser ut. Jeg kommer til å bruke like data på de to kulene. Ladningen er relativt svak, men skal ifølge QuickLoad gi 842 m/s, noe som er mer enn nok for mitt bruk. Første batch kommer til å bestå av 10 patroner av hver kule. Totalt 20 patroner, som kommer til å ta sin tid å skyte ettersom jeg venter 10-15 minutt mellom hvert skudd når jeg skyter med kikkert.

Ladeprosedyre

Da jeg kjøpte drillingen fulgte det med noen nye tomhylser, samt noen som selger sa var engangsskutt, alle Norma. Gjerrig som jeg er, så brukte jeg naturligvis de engangsskutte hylsene for denne ladingen. På forhånd hadde jeg tromlet hylsene og gått over dem for å se etter større feil. Jeg kommer til å sjekke hylsene igjen, men det gjør jeg etter helpressing, ettersom den prosessen pleier å forsterke eventuelle hakk og feil.

Det første jeg gjorde var å ta ut tennhettene. Til dette bruker jeg en Lee Decapper die. Dette er egentlig ikke nødvendig ettersom helpresser dien gjør samme jobben, men jeg synes at det gir meg en bedre følelse med pressen. Etter at tennhettene er fjernet kan en også gjøre en liten sjekk om hylsene faktisk er engangsskutt. Metoden er ikke perfekt, men gir ihvertfall en pekepinn.

dav

Bildet over viser noen av tennhettelommene. Hylsene til høyre er nye, ettersom jeg ikke hadde nok engangsskutte. Hylsene med sorte hettelommer er naturligvis brukte. Som en ser, så er det tydelige merker etter kun en tennhette, basert på mønsteret. Forrige lader kan naturligvis ha renset hettelommene, men jeg tror ikke det er så mange som gidder å gjøre det for lading av ammunisjon til drilling. Jeg velger derfor å stole på selger og antar hylsene som engangsskutt.

Som nevnt er det bare tomsinger som renser hettelommene på hylser til en drilling. Derfor er det bare naturlig at mitt neste skritt var å rense hettelommene, samt rense opp kanten.

img_20170130_155149_1_resized_20170130_094502062

Brukte en RCBS hettelomme renser, samt et verktøy fra Lyman for å ta gradene.

Etter at dette var utført var det på tide å få helpresset hylsene. Jeg har naturligvis ikke brukt disse diene før, så det første jeg måtte gjøre var å stille inn helpresser dien. Med på kjøpet av drillingen fulgte det med RCBS dier, hvilket jeg er godt kjent med fra tidligere.

Hvordan man skal stille inn diene er godt forklart mange steder, så jeg gir kun en kort versjon av hvordan jeg gjør det. I all hovedsak skal man ta en hylse som ikke passer i kammeret, så presse den såpass at den akkurat går i kammeret. På den måten presser man hylsen minst mulig og påfører messingen minst mulig stress. Desverre for meg så passet alle hylsene i kammeret, og jeg kunne derfor ikke bruke denne metoden.

Dien ble først skrutt helt ned mot hylseholderplaten, for så å bli skrudd opp 1.5 runder. En hylse ble så smurt og presset. Ved å se på hylsehalsen, var det lett å se at hele halsen ikke var presset. Dien ble så gradvis skrudd nedover, mens jeg sjekket hylsen for hver gang den ble presset. Det jeg ønsket, var at hele halsen skulle bli presset, uten at skulderen på hylsen ble presset.

img_20170130_192006_1_resized_20170130_094459272

Hornady headspace kit ble brukt for å ha kontroll på hylsens skulder.

Ved å jobbe seg slik gradvis nedover ble til slutt hele halsen presset uten at skulderen beveget seg, og jeg anså meg som ferdig. Det er mulig at dien må stilles noe mer ned dersom jeg får en hylse som ikke passer kammeret, men for øyeblikket er ikke det noe jeg tenker på.

img_20170130_191954_resized_20170130_094500670

Bruker en Forster Co-Ax presse for denne jobben.

Med diene innstillt ble samtlige hylser smørt på min RCBS smørepute, og presset. De ferdig pressede hylsene ble så kastet i hylsetrommelen noen timer for å få av hylsefettet.

Etter tromling var det på tide å inspisere hylsene. Når man tromler hylser uten tennhetter setter korn seg lett i tennhullet, så dette må sjekkes på alle hylser. Jeg sjekker også lengden på hylsene, samt ser etter defekter. Ladeboken oppgir maks hylselengde til 52.0 mm og timlengde 51.8 mm. Mine hylser målte fra 51.64 til 51.96. Det er altså ikke noe behov for trimming denne gangen, men jeg vil anta at noen går over maksimal hylselengde etter å ha skutt dem en gang til. Da vil jeg trimme hele lot’en, for å holde hylsene så like som mulig. Etter 5 trimminger kaster jeg hylsene mine, da jeg antar at for mye gods har forsvunnet.

Med hylsene ferdig preparert er det på tide å sette i tennhettene. For større batcher pleier jeg å bruke min håndholdte RCBS tennhetteisetter, men denne gangen vil jeg bruke Forster sin pressemonterte variant. Jeg har ikke brukt denne før, men basert på designet vil jeg tro at den setter i hettene meget nøyaktig.

img_20170131_115920_1_resized_20170131_124819114

Forster sin pressemonterte løsning for isetting av tennhetter.

img_20170131_121245_1_resized_20170131_124820538

De ferdige tennhettene blir plassert opp ned i boksen for inspeksjon. Tennhetten skal være like nedenfor hylsebunnen.

Basert på inspeksjon av tennhettene i etterkant, vil jeg si meg svært fornøyd med Forster sitt design. Oppsettet mangler en magasinløsning, hvilket gjør at man må legge tennhettene selv i koppen. Dette tar nødvendigvis litt lengre tid, men det er på ingen måte volumlading jeg holder på med her. For 30 av tomhylsene er arbeidet over for denne gang, ettersom jeg kun kommer til å lade 20 stk for første prøveskyting.

Med tennhettene på plass, er det så på tide med kruttet. Tidligere i dette innlegget forklarte jeg hvordan jeg kom frem til min ladning på 26 grs N150. Jeg vet naturligvis ikke hvordan dette vil gå, og siden jeg håpet på å slippe ladestige, så blir det å lade 10 stk med hver kule.

Ettersom det kun er snakk om 20 patroner, så gidder jeg egentlig ikke å stille inn et krutmål kun for det. Det er i slike tilfeller at min Lyman DPS 3 er god å ha. For lenge siden laget jeg en liten YouTube video om bruken av denne, og den kan finnes ved å trykke her.

Mens kruttmålet varmer opp, begynner jeg innstaleringen av kuleisetter dien. Dien skrues helt ned mot hylseholderen, for så å skrues tilbake 1.5-2 omdreininger. Dette er fordi jeg ikke ønsker noen krymp på kulen. Med krutt i hylsen, setter jeg kulen i og justerer stempelet i dien nedover frem til jeg har fått ønskelig patronlengde. Jeg bruker samme patronlengde for begge kuletypene. Så er det bare å få inn et system der kruttmålet heller krutt, mens jeg setter i kulen. Dette tar ca like lang tid, slik at jeg kan holde på relativt effektivt.

dav

De ferdige patronene får en siste sjekk, før alt blir satt på plass i boksen. Til slutt er det bare å merke boksen med nødvendig informasjon og vente til banen åpner slik at jeg får sett hvordan det går.

-Ole

Kolbeoppgraderinger på Beretta 686 SP

I det siste har jeg brukt stadig mer tid på haglebanen og naturligvis merket endel fremgang. Ettersom jeg ikke er noen dyktig hagleskytter, er jeg veldig mottakelig for tips og råd som jeg får fra mer rutinerte skyttere.

Før jul kom en av disse rutinerte skytterne og sa at kolbetilpasningen min var helt feil. Hva som er rett og galt blir naturligvis personlige preferanser, men jeg er tilbøyelig for å prøve nye ting. Sammen brukte vi en time på banen med papp og tape for å finne ut hvordan kolben måtte endres for å gi meg bedre tilpasning. Til slutt endte vi opp med at kolben måtte bli 6mm høyere og 1 cm lengre. Vel, da var det å komme seg hjem til internettet for å se hva slags ferdige løsninger som fantes. Det som var viktig for meg var at løsningene var relativt rimelige og reversible, ettersom jeg ikke var sikker på om dette var noe jeg ville like.

Et raskt googlesøk gav meg en gel pad som Beretta lager, som vist på bildet under. Den kommer i forskjellige størrelser, og jeg gikk for 6 mm versjonen. Mens den var på vei i posten begynte jeg å tenke litt. En blir kanskje overrasket over at jeg ikke tenkte litt før jeg kjøpte den, men jeg velger å si meg fornøyd med at jeg faktisk tenkte i det hele tatt.

dsc_0664

Kilde: ww.smg.photobucket.com/user/steveziv/media/DSC_0666.jpg

Problemet jeg så for meg var at pad’en (matten?) hadde uniform tykkelse over hele, noe som vil si at min cast on ville reduseres med 6 mm. Da den til slutt ankom postkassen min og montert, så viste det seg at mine mistanker stemte.
Diverse mindre lure ideer, som innebar både pussing, sliping og kapping, førte ingen vei og til slutt ble den seende slik ut:

dsc_0668_resized_20170118_022624464

Ideen ble derfor forkastet og jeg måtte komme på noe nytt. Tidligere har jeg laget en kydex kolbeforhøyer (klikkbar) til rifle og tenkte at noe lignende måtte prøves til hagle. Den forrige varianten hadde gjennomgående bolter, men borrelås har blitt stadig mer populært, så valgte å prøve det. Å bruke borrelås gjorde også at jeg kunne gjøre den relativt liten og på den måten slippe problemene med redusert cast on.

dsc_0669_resized_20170118_022625299
Fra før av hadde jeg funnet ut hvor langt frem kolbeforhøyeren måtte være, så jeg satte en bit malingstape der. Jeg hadde noe 3mm kydex liggende og etter en papirmal så ble denne kappet ut. Sammen med borrelåsen ville dette gi meg mine ønskede 6 mm med forhøyning. Egentlig ganske så flaks.

For å forme kydexen ble den først lagt over toasteren, til den ble myk, for så å tape den fast til stokken. Jeg måtte bruke et par forsøk, men til slutt ble den slik som jeg ønsket. Da formen var på plass ble borrelåsen festet.

dsc_0670_resized_20170118_022623584

Jeg prøvde meg litt frem, og endte opp med 2 remser borrelås.

dsc_0671_resized_20170118_022628838

Slik ble det hele til slutt. Jeg trengte også å forlenge kolben litt, og passende spacer fra Beretta ble bestillt. Mens jeg ventet på denne, fikk kolben seg en svært etterlengtet oljebehandling. Jeg har kommet over en ny olje, som jeg liker veldig godt og var i disse tider på vei til å bli ferdig med å olje stokken til drillingen. Jeg brukte totalt 12 lag med olje, og sammen med kolbeforlengeren ble det til slutt slik:

img_20170118_125013_1_resized_20170118_022627515

I ettertid har jeg bare fått tatt meg en tur på banen, og i starten føltes det meget uvant med denne nye kolben. Jeg traff ikke så mye, men det kom seg etterhvert. Jeg tenkte å ihvertfall få skutt rundt en tusen skudd før jeg bestemmer meg om dette er noe jeg vil ha videre.

 

-Ole

 

 

 

Prosjekt: Merkel Drilling (Del 8)

Drillingen er stadig nærmere ferdigstillelse, noe som gjerne gjenspeiles i at det er mindre som blir gjort i hvert innlegg som legges ut. Dette er nok et slikt kort innlegg.

Som nevnt både 2 og 3 ganger før, så har jeg vært litt skeptisk til kolbehøyden. Det har aldri vært noen krise og skudd på papp har vist at det ikke er snakk om mye. Allikevel har det ligget i bakhodet mitt og gnagd litt. Min plan har jo hele tiden vært å bruke drillingen som mitt primære våpen, og da vil jeg at alt skal være på stell.

Så her om dagen var jeg nok en gang på skytebanen med drillingen, der forskjellige medlemmer av hagleutvalget fikk tafse litt. Han ene kommenterte at stokken var litt kort, hvilket jeg syntes var merkelig, men en kjapp kontrollmåling viste at han hadde helt rett. Hvordan dette kan ha skjedd, vet jeg gikke, men det manglet rundt 2 cm for å få kolben til å ha rett lengde basert på albue-pekefinger-regelen.

Da ble jo neste oppgave å finne en måte å forlenge kolben på, og jeg vurderte litt forskjellige metoder:
Den vanligste metoden på denne typen våpen er å bruke en trebit fra samme type treverk, spikke den til og sette den på enden. Jeg har sett flere kolber med denne typen skjøt, men synes det egentlig ikke blir så fint. Man ser som regel alltid at det er en trebit der som ikke hører til, og da blir det hele litt halvveis. Jeg har riktignok ikke sett dette med flammebjørk, så helt sikker er jeg jo ikke. Det som gjorde at jeg ikke valgte denne løsningen var for det første at jeg ikke var helt sikker på hvor lang kolben burde være for å få det optimalt. Det andre problemet, som var mest utslagsgivende, var at for å få dette fint måte kolben pusses ned. Jeg er for tiden ikke i humøret til å begynne med hele beis/puss/olje-prosessen igjen. Det begynner tross alt å bli kaldt ute i garasjen.

En annen metode er å bruke en neopren «sleeve», som man trekker over kolben og kan justere med. Jeg har en slik en liggende, men nei. Regner meg at jeg ikke trenger å utdype den avgjørelsen.

Det finnes også justerbare varianter, men det blir bare knot og stilen passer så absolutt ikke.

Varianten jeg gikk for ble egentlig en slags forlengelse av kolbekappen. Flere våpenprodusenter lager nå kolbekapper med spacere, og det var dette som ble mitt utgangspunkt. Disse spacerne, eller forlengere som gjerne er et bedre ord, tok utgangspunkt i en svart skjærefjøl fra Jula.

dsc_0648

Fjølen ble først kuttet opp i passende biter og limt sammen. Et raskt øyemål tilsa at jeg trengte 2 cm og et enda raskere øyemål sa at jeg da trengte 3 plater.

dsc_0649

Etter at limet hadde herdet la jeg kolbekappen over og boret 2 hull. Jeg la så på et lag med maskeringstape og festet kolbekappen igjen med 2 skruer. Videre brukte jeg en skalpell for å skjære rundt kolbekappen. Ettersom jeg ikke ønsket å slipe noe på stokken, visste jeg at resultatet ikke ville bli helt perfekt. Helst burde jeg feste de 3 komponentene sammen og slipe de samtidig. Dette ville gi det beste resultatet, men det ville også krevd en ny kolbekappe ettersom den jeg nå har er for liten for å følge kolbelinjen naturlig.

Med maskeringstapen kappet til, slik som på bildet over, gikk turen først bort til båndsagen der jeg fikk kappet bort størstedelen av materialet. For å komme helt inn til tapen brukte jeg båndsliperen. Båndsliperen har relativt grov korning, så litt fint sandpapir ble brukt til slutt.

dsc_0652

Til slutt var det bare å finne noen lengre skruer, fortrinnsvis med torx hode, og montere det hele sammen. Sånn rent estetisk vil jeg si at resultatet ble helt ok, og egentlig så godt en kunne håpe på, basert på metoden jeg hadde valgt. Dersom jeg en gang finner ut at jeg ønsker å olje opp stokken på ny kommer jeg nok trolig til å lage en passende trebit og kjøpe ny kolbekappe. Trolig er ikke dette langt frem i tid, ettersom jeg ikke er fornøyd med kolbekappen som er av gummi. En i plast, mer egnet til hagleskyting, er på to-do listen.

Det mest spennende og egentlig grunnen til at jeg gjorde dette, var å sjekke hvordan kolben nå passet meg. Jeg lukket øynene, monterte drillingen, åpnet øynene igjen og kunne bekrefte at kolben nå var akkurat slik den skulle være.

-Ole

 

Prosjekt: Merkel Drilling (Del 7)

Drillingen begynner å nærme seg ferdig, og jeg har fått skutt litt mer med den de siste dagene. Det skal sies at jeg går med noen skumle planer om tofot på den, men det blir for dumt. Selv for meg. Tror jeg.

I tidligere innlegg har jeg nevnt at trangboringen trolig er full på begge løp og at jeg hadde noen mistanker om at kolben var litt høy for meg. Det som er greit med disse to problemstillingene, er at begge deler enkelt kan sjekkes på banen.

dsc_0637

Det som trengs, er et stativ samt passende mengde pallepapp. Man kan bruke papprull fremfor papp, men nå var det papp som var lettest tilgjengelig for meg.

Det første som ble sjekket, var hvordan kolben passet. Et merke ble tegnet på pappen for å ha noe å sikte på, så monterte jeg drillingen og skjøt uten å tenke. Det er viktig å skyte raskt, slik at man ikke begynner å bruke kornet og på den måten lurer testen. Jeg gjorde dette 4 ganger, og samtlige skudd gav gode resultater. I snitt var 1/3 av samlingen under punktet og 2/3 over. Altså akkurat slik det skal være.

Det neste var å teste trangboringen. På mange våpen står trangboringen på løpet, men det var desverre ikke faktum hos meg. For å finne trangboringen finnes det en standard test. Opplegget er at man skyter på en kjent avstand (helst 35 meter) og teller antall hagl innenfor en sirkel på 75 cm. Jeg leste et sted, som jeg desverre ikke husker, at man også kunne gjøre testen på 27 meter. Der jeg skulle skyte var 30 meter maks, så jeg valgte derfor 27 meter. Man bruker så følgende tabell for å finne trangboringen (@27m):

Sylinder: 60%
1/4: 77%
1/2: 83%
3/4: 91%
1/1: 100%

Under er bilder av noen av mine testskiver.

For å utelukke spredningsfaktoren til patronen, brukte jeg 3 forskjellige typer: Nitedals Rype, Eley Bismuth Rype og Nitedals Sport-et-eller-annet. Felles for de alle var at innenfor sirkelen var det tilnærmet lik 100% dekning for begge løp. Altså blir det neste på programmet å få børsemaker til å bore opp løpene mine. Jeg ønsker 1/4 og 3/4, ettersom det er det jeg bruker til vanlig. For dem som lurer mer om dette med choker, så har jeg skrevet litt her (klikkbar).

-Ole

Full klaff på hjortejakt.

I det siste har Hjortefall handlet mye om våpentekniske temaer, så får ta en liten rapport fra forrige helgs jakt.

Det var, som sikkert mange vet, fullmåne sist helg og været var heller ikke så ille. Slik at det var mulig å sitte ute store deler av natten.

 

Jeg gikk ut på post i 19 tiden for å se om det kom noen hjort på jordet. Det skal sies at jeg tidligere har vært riktig så uheldig på denne typen jakt og generelt sett lite dyr. Timene gikk, og jeg antok at dette ville være nok en slik kveld. Klokken ble rundt 11 og jeg kunne skimte 4 svarte skikkelser borterst på jordet. Kikkerten ble tatt frem, og jo der sto det nå 4 dyr og beitet. Da jeg kom på post hadde jeg brukt avstandsmåler på enkelte punkter, slik at jeg visste at dyrene nå befant seg på rundt 130 meter. Altså for langt for meg i mørket. Dyrene beitet seg stadig nærmere meg og basert på størrelse antok jeg at det var 2 ungdyr, samt kolle og kalv. Jeg bestemte meg relativt tidlig for at jeg ønsket å ta kalven. Da dyrene kom til ca 100 meter dukket enda et dyr opp. Jeg antar at dette var en 6 tagger. Dette dyret var svært urolig og løp mye opp og ned på bøen. Lengst bak, på jordekanten hadde det dukket opp 2 nye dyr. Disse holdt seg egentlig der bak, og jeg brydde meg ikke så mye om dem. Den første flokken på 4 dyr, samt den urolige bukken hadde nå kommet til ca 60 meter. Jeg tok derfor opp rifla for å gjøre meg klar til skudd. Like før jeg hadde fått riflen opp i skulderen hørte jeg en masse støy fra skogen oppe til høyre. Jeg tittet opp, og ut på bøen kom et beist av en bukk. Det er selvsagt ikke lett å telle tagger på månen, men det var i hvert fall den største bukken jeg har sett. Denne store bukken gikk rett mot den antatte 6 taggeren og fikk raskt jaget den vekk. Jeg hadde naturligvis helt glemt kalven jeg skulle skyte, og ble sittende å se på dette her. Kollen , kalven samt denne nye bukken hadde nå kommet på ca 30 meter, og bukken var veldig interessert i kollen. De to ungdyrene som hadde fulgt med, hadde trukket seg tilbake og var på rundt 50 meter. Bukken fortsatte interessen for kollen og jaget henne rundt på bøen, mens kalven fulgte etter. Til slutt begynte de å roe seg og jeg gjorde jeg meg klar for å ta kalven. Like før skuddet skulle gå, presterte bukken selvfølgelig å stille seg mellom meg og kalven. Jeg ventet litt i håp om at kalven skulle komme frem, mens vurderte sterkt å skyte bukken i frustrasjon. Mens jeg ventet så jeg at det ene ungdyret nå sto stilt opp med bredsiden til på ca 50 meter. Jeg ombestemte meg derfor for hvilket dyr jeg skulle ta, og endret stillingen min. Jeg fikk så dyret i siktet, dobbelsjekket ved å se på beina at dyret hadde bredsiden mot meg og lot skuddet gå. Dyret falt som en sekk mens ungdyret som sto ved siden av henne stakk til skogs. Etter å ha ventet noen minutter bestemte jeg meg for å gå bort til dyret. Kollen, kalven og bukken var fortsatt på bøen og stakk ikke til skogs før jeg hadde kommet meg et godt stykke utpå. Det var fortsatt litt bevegelse i dyret da jeg kom frem, og et avlivningsskudd ble derfor nødvendig. Så var det bare å hente traktoren for å få henne inn og vommet.

dsc_0615_1

Fjorårskolle

Neste kveld var det igjen ut på post. Denne kvelden ble jeg tildelt den posten som er kjent for at det ikke har vært dyr der siden Ålesund brant. Det skal sies at jaktleder tidvis humret da han fortalte meg hvor jeg skulle sitte. Nå skal det også sies at jeg alt hadde fått dyr denne turen, så jeg så for meg å sitte på post og småsove litt. Egentlig passende, for jeg var litt trøtt og jeg sover alltid best på post. Klokken nærmet seg 11 og det var på denne tiden dyrene hadde pleid å komme ut, så jeg satt egentlig å ventet på et smell fra de andre postene. Plutselig ser jeg litt bevegelse nede på jordet. Jeg tenker for meg selv at det er ikke piggsvinjakt jeg er på, men siden jeg ikke hadde så mye å gjøre kunne jeg jo ta frem kikkerten. I kikkerten ble det rimelig klart at det var 2 dyr som sto på ca 65 meter. De hadde kommet ut på bøen med månen midt imot, så bevegelsen jeg hadde sett var skyggene ørene hadde gitt ifra seg. Ved litt nærmere beskuelse så jeg at det var kalv samt en liten bukk som gikk sammen. Jeg ble derfor sittende å se i kikkerten i påvente av at gjerne kollen og noen flere dyr skulle komme ut. Etter ca et kvarter konkluderte jeg med at kalven ikke hadde noen kolle, og riflen ble lagt i posisjon. Kalven stilte seg rimelig raskt i rett posisjon og datt i smellen.

dsc_0623

Kalv

Etter at kalven var blitt vommet og en øl åpnet, var det bare å sette seg godt tilbake og tenke på en svært vellykket helg.

-Ole

Prosjekt: Merkel Drilling (Del 6)

I forbindelse med serien jeg har hatt om min Merkel drilling, har jeg merket en økning av abonnenter både her på WordPress og på facebooksiden (klikkbar). Dessverre har det seg slik at dette innlegget måtte komme. Jeg hadde i det lengste håpet på at jeg skulle få slippe å skrive dette innlegget, men slik ble det altså ikke. Dersom noen, evt alle, velger å slutte og følge hjortefall på bakgrunn av dette innlegget så har dere min fulle forståelse.

Jeg har i lengre tid, i hvert fall 5 minutt, hatt en amper diskusjon med meg selv om jeg skulle skrive om hva jeg hadde gjort. Alternativet var å ikke si noe i håp om at det ikke ville bli merket av noen, men det hadde nok fort blitt vanskelig. Enkelte hendelser er såpass alvorlige at det blir lagt merke til.
Spørsmålet jeg stiller meg selv, er om jeg har syndet. Wikipedia, som alltid er sant, beskriver synd som «tanker, ord og/eller handlinger som står i et motsetningsforhold til det guddommelige vesen, virkelighet og vilje». Basert på dette må jeg nok innrømme at jo, jeg har syndet.
Første skritt mot tilgivelse er at vi bekjenner våre synder for Gud. Det står i Bibelen, 1. Johannes 1,9 «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» Spørsmålet man da stiller seg er jo hvem Gud egentlig er. Amerikanerne har det lett, for de har John Moses Browning. I disse tider har det blitt en slags mote å være imot andre religioner, så jeg føler at jeg ikke kan bruke han for å få forlatelse. Ikke hadde han så mye med drillinger å gjøre heller.
Her på berget har vi naturligvis Ole Herman Krag og Erik Jørgensen. Men etter hva jeg gjorde med kragen min (klikkbar), så tipper jeg at det toget er gått når det kommer til forlatelse. Etter hva jeg har hørt, ruller de fortsatt rundt i graven sin etter at de fant ut hva jeg hadde gjort.
Konklusjonen er nok at jeg må leve i synden resten av livet mitt. I kristendommen snakkes det om den siste oljen. I Jakobs brev 5,14-16 står det  «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.» Jeg på min side har trolig gitt drillingen den siste olje, i hvert fall av den mineralske typen.

Etter hva jeg har lest på nettsteder som nettavisen.no, side2.no, seher.no, vg.no og andre sider som påstår at de er aviser, så er det leserne som er en slags Gud for bloggerne. Unge jenter skriver om uvesentlige ting på bloggen for så å gå til de såkalte nettavisene og sutre over at folk i kommentatorfeltet er slemme mot dem. Ettersom dette er en blogg på tilnærmet lik linje med de andre, så er det nok bare dere lesere jeg står igjen med om jeg skal kunne unngå å leve et liv i synd og fortapelse. At leserne av Hjortefall primært er bekjente av meg, som jeg må tvinge til å klikke seg innpå når det kommer et nytt innlegg, velger jeg glatt å ignorere. Bønn, trusler og mild vold er forøvrig ypperlige midler for å øke antall besøk på hjemmesider. Anbefales!

Men det er vel på tide å komme litt mer til saken. Det er vel forøvrig ingen som merker at jeg kvier meg litt for å fortelle hva jeg har gjort? For å fortelle hva jeg har gjort, er det nok best å ta det hele fra starten.
For noen uker siden var jeg for første gang på skytebanen med drillingen. Været var nydelig, med sol og litt lett vind. Noen duer traff jeg også. Jeg sitter med en liten mistanke om at kolben er litt for høy, men jeg må teste dette ut på papp før jeg kan si noe skikkelig. For øyeblikket liker jeg i hvert fall å tro at kolben er perfekt, for jeg er ikke særlig gira på å måtte file ned og starte med overflatebehandlingen på nytt. Kolbens tilpasning til meg har naturligvis ingenting med hva dette innlegget skal handle om, men jeg tar de digresjonene jeg får.
Tilbake til skytebanen denne solfylte dagen. Etter endt skyting ble drillingen pakket ned i futteralet sitt og tatt med hjem. Ettersom det hadde vært fin sol hele dagen ble forskjeftet lagt i våpenskapet og resten satt utenfor. Jeg gjorde ingen form for vedlikehold, ettersom den hadde fått et godt oljelag kvelden i forveien. Den neste uken hadde jeg litt småprosjekter som måtte ordnes hjemme, og drillingen ble egentlig bare stående i kroken sin. Da prosjektene var ferdig, synes jeg det var på tide å titte litt på drillingen igjen. Tanken om kolbens høyde surret fortsatt i bakhodet mitt, så jeg ville bare sjekke en ekstra gang. Jeg gjorde derfor som jeg pleier, tok meg en kopp kaffe og ruslet opp på rommet mitt. Vel oppe tittet jeg inn i hjørnet der drillingen sto, og løftet den frem. Jeg skulle til å låse opp våpenskapet da øynene mine plutselig la merke til et brunt belegg som dekket nesten alt av stål.
Jeg har lest om det tidligere og har vel skrevet det her også, disse børsene ruster lett. Nå tenkte jeg at «å ruste lett» vil si at man bør tørke av dem etter en tur i regnvær. Men her var det snakk om en hel del rust over det meste etter en dag på skytebanen. Om delen var blånert eller blank spilte forsåvidt ingen rolle, for rust var det over alt.

Planen jeg først hadde med å teste tilpasning ble fort lagt på hyllen og pussesaker ble tatt opp av skuffen. Min første tanke var naturligvis at dette var lett overflaterust som forsvant bare fillen nærmet seg stålet. Det skulle dessverre vise seg å være en feil antagelse, og endel albuefett måtte til for å få det fint igjen.
Der er som regel når man sitter og pusser at de vonde tankene kommer i hodet. Dunsten fra løsemidler hjelper neppe positiv på rasjonelle tanker. For det var her tanken kom, tanken som aldri burde komme når man jobber med en drilling: Duracoat.

Vel ferdig med pussing i alle krinker og kroker ble drillingen satt tilbake til kroken sin. Denne gangen med streng beskjed om å tenke over hva den hadde gjort. Selv gikk jeg på dataen og slo inn durano.no i nettleseren.

Durano.no møtte meg med flotte bilder av AR-15 og custom 1911 modeller farget i alt fra tactical viper combat stealth black til hello kitty rosa. Allerede nå burde nok varsellampene begynne å blinke, men dette ble ignorert og jeg trykket på linken for Cerakote C-serie. Det er på slike sider det burde komme opp pop-ups med single mødre i mitt nabolag som vil treffe meg, sånn for at jeg kunne komme på bedre tanker. Men det gjorde det ikke. Det som derimot kom opp var tilbud på en pakke med spray og 2 valgfrie farger. Jeg velger fortsatt å skylde på løsemidler og uklart hode, for plutselig var både adresse og kortinformasjon lagt inn på siden. Mobilen min vibrerte og en e-post kunne bekrefte hvilken ugjerning jeg hadde gjort.

Neste morgen våknet jeg opp med en følelse av angst og skam. Jeg hadde selvfølgelig håpet om at pakken kunne bli rotet bort av posten, eller at bestillingen hadde forsvunnet. Dessverre tikket det inn en sms om at pakken var sendt og den var nå på vei hjem til meg.
Jeg hadde derfor ikke annet valg enn å begynne jobben med sandpapir og maskeringstape for å klargjøre drillingen.

dsc_0598_1

Demonterte det som var nødvendig. Alt ble gått over med sandpapir og skrubbeklut før det ble avfettet.

I motsetning til Duracoat er Cerakote en-komponent og påføringen var enkel med medfølgende sprøyte. Jeg har en kompressor liggende, men i fremtiden bruker jeg liksågodt sprøyten med Co2, jeg merket i hvert fall ingen forskjell. Selv om det gjerne sier mer om meg og mine ferdigheter med airbrush.

dsc_0605_1

Ingen vei tilbake.

Etter 5 dager var det hele tørt og det var på tide å få satt det sammen igjen. Jeg hadde ikke vært helt nøyaktig med all maskering, så enkelte steder måtte det pusses av litt Cerakote.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så for å avslutte det hele så er jeg egentlig godt fornøyd. Eller, så fornøyd som jeg kunne blitt. Skammen må jeg nok leve med i all ettertid. Jeg gikk for fargene svart og sølv i håp om at dette skulle se sånn noen lunde ut når jeg var ferdig og en kan jo bedømme selv hvordan det ble. Tommelfingerregelen når man skal gjøre noe slikt er å ikke prøve og etterligne det originale, for det kan aldri bli bra. Heldigvis er jeg i besittelse av 10 tommeltotter, slik at jeg fint kan droppe slike små regler.
Jeg står ihvertfall klar med nettavisen.no på hurtigtast, klar for å videreformidle alle negative kommentarer som måtte komme. Forhåpentligvis kommer det litt, for det hadde absolutt hjulpet med litt PR for bloggen.

En drilling har blitt Cerakotet. Nå trengs det en lang dusj for å vaske av meg skammen.

-Ole

Prosjekt: Merkel Drilling (Del 5)

Da var det endelig på tide med en liten oppdatering på dette prosjektet. Det forrige innlegget ble avsluttet med at jeg anså det verste som over. I ettertid kan jeg ikke si at dette var helt korrekt. Men fordelen når man skal forme en kolbe er at man kan argumentere bort feil med «det er slik jeg liker det».

Planen for å forme kolben var at jeg skulle begynne foran og bak, for så å dra linjer i mellom som jeg kunne file etter.

DSC_0531

Jeg startet bakerst med kolbekappen. Etter å ha justert kolbekappen slik at den passet til mine mål om fall og cast on, ble hull boret og kappen montert. Så var det frem med rasp og fil for å forme treverket rundt kolbekappen. Bredden på stykket som ble filt bort ble bestemt av bredden til raspen, så egentlig ikke noe særlig nøye mål her.

DSC_0537

Med treverket rundt kolbekappen filt ned, startet jeg på området rundt baskylen. Litt diverse mål ble gjort på Berettaen, og jeg filte meg ned til de målene. Sett bort fra området rundt kolbekappen, forsøkte jeg i det lengste å holde meg til flater og ikke starte med å avrunde noe før det andre var ferdig. Flater har naturligvis den fordelen at jeg kan bruke vinkelmål og linjal for å sjekke at ting er som de skal være.

DSC_0542

På bildet over begynner grepet også å komme i orden. Det er litt trekantform på det som skal bli palmedønning (palmswell), dette fordi det passet best sånn med filen. Jeg holder her enda på med flater, som er 90 grader på hverandre.

DSC_0562

Her begynner grepet å nærme seg noe, og avrundingen har startet. For å runde av kolben brukte jeg metoden til Larry Copperfield med å tegne opp linjer, for så å file dem flate. Etterhvert ender man opp med mange små flater, som enkelt rundes av til en fin form.

DSC_0560

Jeg begynte på topp og bunn, slik at midten kunne bli som den ville. Dette for å lage en mest mulig naturlig overgang.

DSC_0561

Etterhvert begynner det å ligne på noe. Det er fortsatt endel filmerker som må bort, så en god del arbeid med sandpapir måtte til. Jeg kjøpte først noe billigpapir hos Jula, dette var totalt håpløst. Så om noen andre skal gjøre dette, kjøp skikkelig sandpapir. Å pusse er kjedelig nok i seg selv, godt papir gjør det litt bedre.

DSC_0565

For å øke styrken rundt kolbehalsen ble det, som på den originale, satt inn en gjennomgående bolt. Hull ble boret, vriderskruer i messing ble kjøpt inn, hullet ble fyllt med epoxy og bolten ble strammet til.

DSC_0566

Ferdig montert bolt, så måtte det bare pusses ned. For å spare meg selv for litt arbeid under pussingen, ble stokken beiset mellom hvert lag. Dette gjorde jeg også på forskjeftet, hvilket fungerte bra.

DSC_0567

Første laget med beis ble så lagt på. Sånn umiddelbart ser det ikke akkurat fantastisk ut. Men med pussing, beising og mer pussing, så vil det trolig komme frem noe.

DSC_0568

Grunnet store hakk etter filen startet jeg med rimelig grovt sandpapir. På bildet vises det evneveike papiret fra Jula, styr unna!

DSC_0569

Etter flere lag med beis og stadig finere sandpapir begynner mønsteret etterhvert å vise seg.

DSC_0575

Da beisingen var ferdig startet jeg opp med oljearbeidet. Fremgangsmåten er identisk som den jeg brukte på forskjeftet, så alle detaljer kan leses i det innlegget.

DSC_0576

Det siste punktet, som jeg faktisk hadde glemt, var å montere bakre reimbøyle. Hull ble laget, og bøylen ble montert.

Til slutt var det bare å få satt alt i sammen, vente på at solen skulle titte frem og dra med seg drillingen ut på terrassen for noen avsluttende bilder (klikkbare).

Som etterord vil jeg si at jeg er meget godt fornøyd med hvordan stokken ble til slutt.
Det gjenstår litt metallarbeid, men først skal den få være med på skytebanen. Jeg kommer også til å teste ut den relanserte Nitedalsammunisjonen snart med denne. Så følg med videre.

-Ole